Innbruddet og brannen på Jessheim stasjon 1904

Jessum stasjon 1898

Jessum stasjon, 1898, 6 år før brannen. Betjeningen, med stasjonsmester Marius Sørensen, står på plattformen foran stasjonsbygningen. Bak til venstre skimter man deler av pakkhuset. I nederste billedkant ser man Gardermovegen som krysser jernbanelinja.

AV MARIUS HOLM ENERUD

Artikkel fra "Historiske Glimt" nr 2 2021

Den første stasjonsbygningen som stod på Jessheim ble bygget i 1854, i forbindelse med at Hovedbanen åpnet mellom Eidsvoll og Kristiania.
Bygningen var en 1 1/2 etasjes panelt tømmerbygning. Den var bygget i tidlig sveiser-stil, lik de andre stasjonene langs Hovedbanen. Arkitektene var Wilhelm von Hanno og Heinrich Ernst Schirmer, begge fra Tyskland. I tillegg til stasjonsbygningen ble det bygget et pakkhus for lagring av varer og gods, et vanntårn, en stasjonsmesterbolig og tilhørende utedo. Denne stasjonsbygningen stod i 50 år, frem til en sommernatt i 1904, da et innbrudd skulle få katastrofale følger. 

Brannen bryter ut

Det var natt til søndag den 12. juni 1904. I et værelse på poståpneriet rett ovenfor Jessheim stasjon, lå poståpnersken Agnes Marie Strøm og sov, sammen med sin søster og assistenten Kristine Råholt. Litt over halv 4 på natten våknet Agnes av en slags «dur». Det hørtes ut som noen kjørte «sterkt» utenfor på landeveien. 
Agnes hadde hodeenden på senga inntil vinduet. Hun reiste seg opp og slo gardinen til side. Da fikk hun se at stasjonsbygningen stod i full brann! Flammene slo over taket i bygningens nordre ende. Agnes Strøm vekket straks assistenten ved poståpneriet, Kristine Råholt og sin søster. Hun ba dem løpe ned til stasjonen for å varsle stasjonsmesteren. Selv skulle hun varsle de nærmeste naboene.  
Da de 2 jentene løp forbi stasjonsbygningen kunne Kristine se at brannen herjet som verst inne i kontoret til stasjonsmesteren, på nordenden av bygget. 

Da jentene nådde frem til stasjonsmesterens bolig ringte de febrilsk i entréklokken. Stasjonsmester Marius Sørensen våknet brått av klokkelyden. Da han åpnet ytterdøren ropte de til ham at det brandt i stasjonsbygningen. Stasjonsmesteren hev på seg noen klær og løp ut. Jentene løp deretter videre til østre siden av jernbanelinjen for å vekke naboen der.

 

Stasjonsmester Sørensen kunne se hvordan brannen herjet i bygningen og han forstod med en gang at det var nytteløst å få gjort noe alene. Han løp opp mot landhandler Gotaas’ hus. På veien hit traff han på Agnes Strøm, som nå var på vei for å varsle folk. Han ba henne løpe til meieriet og vekke folk der. Da han kom tilbake til stasjonen etter å ha varslet folket hos landhandler Gotaas og kommunebygningen, var meierist Johannesen kommet. Like etterpå kom telegrafist Petersen og stasjonsbetjent Julseth. På dette tidspunktet forstod de alle at bygningen ikke kunne reddes. Brannen hadde spredt seg og flammene slo nå ut av øvre del på den søndre kortveggen. 

Stasjonsmester Sørensen tok nå kommandoen på stedet og koordinerte slukningsarbeidet: Han ba telegrafist Petersen om å flytte unna vognene som stod ved pakkhuset. Han ba meierist Johannesen og stasjonsbetjent Julseth bryte opp bordene på plattformen mellom ekspedisjonslokalet og toalettet, for å unngå at flammene skulle spre seg. Mens de holdt på med dette hadde det kommet flere folk til. Nå gjaldt deg å unngå at brannen spredte seg til nærliggende bygninger.  

Da brannen hadde herjet en stund og en stor del av bygningen var nedbrent, tittet stasjonsmesteren inn gjennom vinduet til sitt kontor, der også pengeskapet befant seg. Skapet var plassert i hjørnet ved en sofa på kontoret, men nå lå det på gulvet helt på andre enden av rommet, ved kontorpulten. Skapdøren var åpen. Sørensen forstod umiddelbart at et innbrudd hadde vært begått.  

Da mesteparten av bygningen var nedbrent og brannen hadde roet seg ønsket han å få undersøkt skapet så fort som mulig. De kjølte ned pengeskapet med vann. Skapet var tungt, det veide visstnok ca. 440 kg, men de greide likevel å dra det tunge skapet ut fra branntomta ved hjelp av noen haker og på noen planker som ble lagt ut på bakken. Da stasjonsmesteren fikk undersøkt pengeskapet, fant han kun kassaboken der. Under kassaboken lå et bankobrev til Ullensaker Ølsamlag, som inneholdt 31 kr og 56 øre. Resten av innholdet i skapet var borte. Pengeskapet hadde innehold 2 pengeskrin: det ene for stasjonsmesterens kassabeholdning, det andre tilhørte kontoristen. Nå var begge skrinene borte. I tillegg var det flere dokumenter og papirer som manglet.  
De 2 skrinene og dokumentene ble senere funnet av noen smågutter, ved middagstider den søndagen. De fant dem i skråningen ned mot jernbanelinjen nedenfor landhandler Gotaas’ hage. Skrinene var brutt opp og tømt for innhold. Beløpet som var stjålet var på total litt over 800 kr. I tillegg til pengeskrinene lå det også noen dokumenter der, samt en del klær og noen tomflasker. 

I 5-tiden ankom Hjulrytterkompaniet fra Gardermoen for å bistå med slukkingen. Brannen var da allerede under kontroll. 
Rundt denne tiden ankom også et tog fra Hauerseter med en del arbeidere fra sandtaket der. Dette toget ble umiddelbart sendt videre til Kløfta stasjon for å varsle videre om brannen, siden telegraflinjen på Jessheim var satt ut av spill. Fra Kløfta ble det så telegrafert til Kristiania. 

Brannen ble endelig helt slukket i 7-8 tiden på søndag morgen. 

I tillegg til tyveriet av pengeskapet, så var alle regnskapsbøker brent opp. Ca. 70 kroner som en av telegrafistene hadde liggende i en skuff på kontoret, brand også opp. Dessuten gikk en betydelig del ilgods opp i flammene. En åpen pakke som befant seg på stasjonen ble derimot funnet nedenfor Gotaas’ hage. 

jessheim_sentrum_1901_edited.jpg

Sentrum av Jessheim, få år etter innbruddet og brannen på stasjonen. Midt på bildet krysser Gardermovegen jernbanelinja rett ved perrongen på stasjonen. Stasjonsbygningen ligger til høyre i bildet. Sansynligvis er det den midlertidige stasjonsbygningen som vi ser. Denne stod fram til den nye mursteinsbygningen stod ferdig i 1908.
Helt til venstre ligger Gotaas’ landhandleri, der de tomme pengeskrinene ble funnet i skråningen nedenfor hagen. Det hvite huset - markert med en rød stjerne - var Poståpneriet, der Agnes Strøm våknet og oppdaget brannen.

Jessheim stasjon planskisse

En planskisse av stasjonsbygningen som ble lagt fram for retten. Brannen startet på stasjonsmesterens kontor og spredte seg raskt.

Ny, midlertidig stasjonsbygning

Stasjonsbygningen ble totalskadd i brannen. «Den almindelige Brannforsikrings-indretning» (senere «Norges brannkasse») takserte skadene til kr 8180,- kr. 

Selv om bygningen brant ned, så var det bare en liten del av plattformen som ble ødelagt. Personalet greide å avvikle all togtrafikk uten forsinkelser eller innstillinger, tross brannen. Umiddelbart etter brannen var slukket så tok man i brukt et lite hus som lå kun 6-7 meter fra stasjonsbygningen til å være en midlertidig stasjon. Dette huset ble vanligvis brukt til oppbevaring av ilgods, samt til billettsalg når det hadde vært ekstra pågang av soldater fra Gardermoen. 
Det ble også satt i gang arbeid med å bygge en ny, midlertidig stasjon.  

Telefon og telegraf ved stasjonen var i orden allerede dagen etter brannen. 

Etterforskningen

Så snart innbruddet på Jessheim stasjon ble kjent fikk lensmannen i Ullensaker, Hans Hansen, bistand i etterforskningen av saken. Allerede samme søndag ettermiddag ankom Politimesteren på Romerike, Karenus Fredrik Fabricius, sammen med oppdagelsesbetjent M. Rønning fra Kristiania politikammer. 
De satte øyeblikkelig i gang med undersøkelser og tok vitneprov. 

Allerede før brannen var slukket ble det altså konstatert at et innbrudd var begått, der tyven eller tyvene hadde sprengt opp låsen med krutt. Denne sprengningen hadde gjort at noe papirer hadde tatt fyr, samt i gardinene i et vindu. Tyvene hadde ikke tatt seg tid til å slukke denne brannen som oppstod, noe som hadde forårsaket den katastrofale brannen. 

Stasjonsmester Sørensen kunne fortelle at da han ble vekket på natten og så bygningen i brann, hadde han lagt merke til at begge vinduene på hans kontor var hele. Stasjonsmesteren mente derfor at innbruddstyvene trolig hadde brutt seg inn gjennom inngangsdøren til venteværelset, fra gårdsplassen på baksiden (mot pakkhuset). Fra venteværelset hadde de tatt seg igjennom døren til stasjonsmesterens kontor. Begge disse dørene var hadde vært låst. Telegrafist Moen hadde forlatt stasjonsbygningen sist, sent lørdag kveld. Det var alltid den siste funksjonæren som forlot bygningen som hadde ansvaret med å løse alle utgangsdører. Selv hadde stasjonsmesteren låst døren inntil sitt kontor. 

Stasjonsmesteren kunne også opplyse om at hverken han selv eller noen i familien hadde hørt noen eksplosjonsartet smell denne natten, enda de bodde rett ved. 

Påfølgende mandag, 14 juni kunne Politimester Febricius oppdatere lensmann Hansen om status på den innledende etterforskningen. De var allerede på sporet av en potensielle mistenkt i saken: 
Samuel Theodorsen Sannernes. Sannernes var en beryktet gjengangsforbryter som for øyblikket var på frifot. Han hadde vært observert ved Eidsvoll da han tok toget nordover dagen etter innbruddet. Politiet gikk ut med en etterlysning og politimester Fabricius var såpass sikker i sin sak at han skrev til lensmann Hansen: 

«Er det virkelig Sannernes, der har reist fra Eidsvold, er det utvilsomt ham, der er Gjerningsmanden til Forbrydelsene paa Jesseim» 

Videre ba han Hansen om å aktivt vise bildet av Sannernes til folk i Jessheim og omegn for å undersøke om noen hadde sett ham i området den aktuelle helgen. 
 
Rønning sine avhør av vitner ved Jessheim gav raskt et nytt spor: Flere vitner, uavhengig av hverandre, mente å ha dratt kjensel på en «brunkledd» person denne lørdagen på ulike steder i og ved Jessheim stasjon. Flere vitner hadde også påstått å ha kjent ham igjen, gående langs Trondheimsveien mellom Jessheim og Kløfta, samt på Kløfta stasjon påfølgende søndag.  

Et av vitnene het Thea Olsen, var 54 år gammel og var gift med stasjonsbetjent Nils Olsen. Hun jobbet som grindvokterske ved Smedstuen jernbaneovergang, ca 1 ½ km nedenfor Jessheim stasjon, rett nord for Langeland. Hun forklarer at hun sammen med datteren sin stod utenfor grindvogterboligen ved Smedstuen lørdag den 11 juni ved 22-tiden på kvelden. Da fikk hun se en mann komme gående nordover Trondheimsvegen. Thea kjente umiddelbart igjen mannen på god avstand, allerede før han kom frem til jernbaneovergangen: det var en mann ved navn Petter Jørgensen, som hun hadde kjent siden han var liten gutt. Jørgensen var født og oppvokst i Ullensaker, men hadde bodd i Kristiania de siste 6-7 årene.  
Da mannen kom frem til jernbaneovergangen ved Smedstuen, begynte han å gå langs jernbaneskinnene videre oppover. Jørgensen bar ingenting under armen da han passert dem. Han så ned i bakken og ville ikke hilse. Gangen var stødig og Thea var ganske sikkert på at han ikke var beruset.  
Ved 4-tiden søndag morgen ble Thea vekket av baneformann Kristian Olsen Bull med beskjed om at Jessheim stasjon stod i brann. Thea stod opp og gikk ut. Da hun var ute fikk hun igjen se Jørgensen, denne gangen stod han rolig ved jernbaneovergangen og han virket betenksom. Deretter tok han Trondheimsveien fatt sørover. Han bar ikke på noe og hadde heller ingen i følge. 

 

Sigvart Andersen, 31 år gammel og stasjonsbetjent ved Kløfta stasjon kunne fortelle at han traff på Jørgensen på en benk på plattformen ved Kløfta stasjon kl 06:45 søndag den 12 juni.  Han kjente godt til Jørgensen fra før, fra den tiden Jørgensen var tjenestegutt hos Martin Løken. Sigvart sa til Jørgensen: «Er du her?» og Jørgensen svarte «Ja, jeg har vært en tur på Vilbergsholtet.» De pratet sammen en liten stund. Sigvart sa da «Du får da ikke reise til byen en helligdag, så svart som du er på fingrene».  Jørgensen svarte at det ikke var så farlig. Videre fortalte Sigvart om stasjonsbygningen på Jessheim som hadde brendt ned den nattten. På måten Petter Jørgensen svarte ham på så oppfattet Sigvart det som om det ikke var første gang Jørgensen hørte om brannen. 

Det var gode grunner til at politiet tidlig fattet interesse for Jørgensen da navnet hans ble nevnt blant vitnene: Jørgensen hadde tidligere vært siktet for pengetyveri. Det forelå også 3 uoppklarte skapsprengninger i Kristiania det siste halvåret (i november 1903 og i mai 1904) der fremgangsmåten hadde vært veldig lik den på Jessheim stasjon. Petter Jørgensen var ansatt på «Sandaker Renovationskompagni». En av disse innbruddene hadde skjedd i Glasmagasinets bygård der Jørgensen i samme periode jobbet med renovasjon.  
Jørgensen hadde også en tidligere dom på seg, for innbrudd og tyveri i Sørum. Han var også på tidspunktet for innbruddet på Jessheim siktet for et overfall av en kvinne i Follo og han hadde meldeplikt for politiet i Kristiania i den saken. 

Torsdag kveld 16. juni – 5 dager etter brannen – ankom betjent Rønning og politimester Fabricius fra Kristiania med en pågrepet person: Renovasjonsarbeider Petter Jørgensen. De ble gjort avhør på lensmannskontoret denne kvelden, der vitner også var kalt inn.  

Jørgensen kunne fortelle at han hadde tatt toget fra Kristiania og til Kløfta stasjon lørdag kveld, sammen med 2 kamerater. Deretter hadde de gått nordover langs Trondheimsveien opp mot Jessheim. Rett ved broen som krysser jernbanelinjen, noen hundre meter nedenfor stasjonen hadde de stoppet, satt seg ned og begynte å drikke. De hadde etter hvert sovnet i veigrøfta og da han våknet igjen var det lyst. Kameratene var da borte. Han gikk da sørover mot Kløfta igjen. 

Han nektet bestemt å ha vært nærmere Jessheim enn ved jernbanebroen denne kvelden.

Rettsak og vitner

24. juni ble det holdt forhørsrett i kommunelokalet på Jessheim. Her fortalte en rekke vitner om deres observasjoner.

 

Anna Olsen Stokstad, 21 år gammel og tjenestepike hos stasjonsholder Vestengen, kunne fortelle at hun på lørdag kveld, etter at 20:30-toget var kommet til Jessheim stod ute på verandaen hos Vestengen. Da fikk hun se en middels høy, spe, brunkledt person gå forbi huset. Hun så personen kun bakfra. Personen bar på en pakke i grått papir.  

Senere på kvelden, kl.23:20, fulgte hun sin bror oppover mot pumpehuset. Ved pumpehuset ble hun stående å prate en stund med broren, som skulle videre til Nordbytjernet. På hjemveien, litt nedenfor pumpa, traff hun på den samme personen hun hadde sett tidligere på kvelden. Han hadde en skyggelue, eller muligens en svart, myk hatt. «God aften, frøken. Er De ute å spaserer?» hadde han sagt til henne. Anna svarte ham ikke men gikk videre hjemover. Da sa han videre: «Haster det da så med Dem?» «Det er sengetid for mig», svarte Anna. Han spurte henne deretter om hun skulle langt av sted. Anna svarte : «Jeg skal bare ned til stasjonen». Hun skyndte seg videre og kom hjem rundt midnatt.  

Da Anna ble spurt om hun kjente igjen Jørgensen som nå stod tiltalt, så sa hun at både klær og figur hadde slående likhet. Derimot hadde hun ikke sett ansiktet hans veldig godt og var mer usikker på dette. 

Karl Fredrik Pettersen Strøm, 23 år gammel, tømmermann bosatt på Gystad. Han fortalte at han sent lørdag kveld gikk nedover Gardermoveien mot Jessheim stasjon, sammen med arbeider Hilmar Larsen. Der veien krysser jernbanelinjen ble de stående. Mens de stod der, fikk Hilmar øye på en person som tok i dørhåndtaket på stasjonsbygningen. Dette var den døren som vendte mot plattformen. Han sa dette til Karl som straks snudde seg og så personen umiddelbart fjerne seg fra døren. Personen tok deretter opp lommeuret sitt fra vestelommen og sammenlignet dette med stasjonsklokken. Denne oppførselen syntes de 2 virket mistenkelig og de gikk derfor oppover mot stasjonsbygningen for å se nærmere på denne personen. Avstanden imellom dem var da ca 12-18 meter. Den mistenkelige personen begynte da å gå oppover plattformen uten å se seg tilbake. Karl og Hilmar begynte å gå hurtigere, men da økte også mannen farten. Der hvor plattformen slutter stanset de 2 mens personen fortsatte ca 60 meter videre. Karl og Hilmar vendte nå tilbake til veien. Imidlertid hørte de noen som pratet sammen i nærheten av stasjonens pumpeverk. Klokken var nøyaktig 12 da de passerte stasjonsbygningen oppover og 5 minutter over 12 da de kom tilbake til stasjonsbygningen. Karl tok i dørhåndtaket på tilbakeveien. Den var låst. Karl og Hilmar ble veldig mistenksom ovenfor denne personen de nettopp hadde sett og Hilmar sa «Det skulle vært morsomt å være her om et par timers tid». De stod og pratet litt frem og tilbake om dette de hadde opplevd. Fremdeles hørtes «prat» oppe fra pumpeverket. De gikk deretter hjem, vær til sitt.  

Karl Strøm bet seg merke i den spesielle gangen som den mistenkte personen hadde. Han hadde kjent Petter Jørgensen i flere år og hadde også truffet ham en del ganger i Kristiania. Han uttalte i retten: 
«Jeg kan ikke skaffe noget menneske, der ligner mere i gangen til Petter Jørgensen, end den person, jeg så på stationen den aften». I tillegg til gangen så syntes han at personen også hadde lik kroppsbygningen. 
Dagen etter dro Karl tilbake til stasjonen da han fikk høre at stasjonen hadde brent ned. Her pratet han med typograf Halvorsen om hva han hadde sett. Han fortalte ham om hans mistanke til Jørgensen. Karl Strøm visste at Jørgensen bodde i Kristiania men var uvitende om at han hadde vært i Ullensaker den helgen.

Det var totalt over 20 vitner som alle kunne fortelle om en ensom mann de hadde møtt på lørdag kvelden eller søndag morgen, i og rundt Jessheim og gående langs Trondheimsvegen. 

kart_med_utsnitt_edited.jpg

Kart over området rundt Jessheim, opptatt 1901. Den røde firkanten markere utsnittet som viser deler av Trondheimsveien, jernbanelinjen og Smedstuen vokterbolig (se skissen nedenfor).

Skisse Trondheimsveien

En skisse som ble lagt frem i rettsaken mot Petter Jørgensen. Den viser deler av Trondheimsvegen sør for Jessheim stasjon. Nederst på bildet ser man jernbaneovergangen ved plassen Smedstuen.  Ved Smedstuen bodde Thea Olsen, som skal ha sett Petter Jørgensen både rett før- og etter brannen på Jessheim.

Tilståelsen

I Kristiania tirsdag 28 juni startet en lengre eksaminasjon av Jørgensen, hos Kristiania Opdagelsespoliti. Det kom frem at de hadde «overbevisende» opplysninger om sprengningene av pengeskapene i Dronninges gate og Glasmagasinets gård som knyttet ham til ugjerningene.  
Ut på morgenkvisten den 29. juni gav en synlig beveget Jørgensen en fullstendig tilståelse. Både for innbruddet på Jessheim, men også 8 andre grove tyveri rundt i Kristiania. 
Han fortalte at han sammen med 2 kamerater først hadde gjort forsøk på innbrudd i Dronningens gate og senere i Glasmagasinets gård uten noe utbytte. Oppgitt over disse mislykkete innbruddene hadde de senere bestemt seg for å reise opp til Jessheim, der de hadde vært heldigere. 

Hovedsakelig basert på egen forklaring antok politiet at han hadde flere medskyldige men dette kunne de ikke konkludere på enda. Jørgensen hadde heller ikke ville oppgi noe navn på disse. 
Han ville heller ikke oppgi hvor de 800 kronene fra Jessheim stasjon befant seg. 

I tilståelsen kunne Petter Jørgensen forklare at han hadde avtalt med sine 2 kamerater, Ole og Karl, om å møtes på jernbanelinjen ved den gamle pumpa lørdag kveld, sør for Jessheim stasjon. De tok alle 3 toget fra Kristiania, men Jørgensen gikk av på Kløfta mens de 2 andre gikk av på Jessheim. Deretter møttes de som avtalt ved pumpa. De ventet til klokken var ca 1 på natten før de gikk langs jernbanelinjen opp til stasjonen. Han visste fra før av at stasjonsbygningen var ubebodd. De kom seg inn i bygningen fra gårdsplassen ved bruk av en falsk nøkkel. Deretter fant de frem til pengeskapet i hjørnet ved sofaen og sammen bar de skapet bort på andre siden av rommet og la det på bordet. Jørgensen hadde med seg en pose krutt som han fylte i låsen og deretter tente han en lunte som han la inntil kruttet. Deretter gikk de all ut i venteværelset og holdt kontordøren på gløtt mens de ventet på smellet. 
 
«Der smalt som et gevær-skud og jerndøren sprang derpaa op». 
 
Ved eksplosjonen tok det fyr i noe papir som lå rundt omkring, dessuten i noen gardiner. De måtte derfor trekke seg tilbake etter å ha nappet til seg 2 blikkskrin fra skapet. De løp ned i skråningen ved jernbanelinjen, utenfor landhandler Gotaas. Her brøt de opp skrinene og fordelte de 800 kr imellom seg. De så at det raskt hadde kommet folk ut til stasjonen, så de begynte å løpe sørover langs jernbanelinjen. De skilte lag omtrent ved broovergangen ved Trondheimsveien. Her løp Ole og Karl østover og opplyste at de skulle komme seg til Borgen. Jørgensen fortsatte langs jernbanelinja sørover mot Kløfta. De avtalt å møtes senere, uten at noe bestemt tidspunkt ble nevnt.  

Jørgensen opplyste til politiet at hans del av utbyttet hadde blitt gravd ned, like i nærheten av Langeland. Problemet var at han ikke greide å påvise hvor pengene lå nedgravd da han senere skulle vise dette for politiet. 

Fangebilde Petter Andreas Jørgensen 1915

Petter Andreas Jørgensen, fangebilde ca. 1915. Jørgensen ble etterhvert en beryktet skapsprenger. Uheldigvis for ham selv, så ble han pågrepet og dømt i de aller fleste innbruddene og han gikk inn og ut av fengsel store deler av sitt voksne liv.

Dom

I Kristiania byrett, den 8. august 1904, ble Petter Jørgensen dømt til straffearbeid i 5 år og 6 måneder. I tillegg til innbruddet på Jessheim stasjon, omfattet også dommen innbrudd og skapsprenginger på adresser på Sørenga, Dronningens gate og i Glasmagasinets gård i Kristiania. I tillegg til legemsfornærmelse ifm et overfall på en kvinne i Follo i mai dette året. 

Fra dommen heter det: 

«Naar man henser til den Række af planlagte Forbrydelser, som foreligger, og til, at der gjennomgaaende er anvendt Sprængning med Krudt, hvad der altid vil indeholde en stor Fare for Eiendom, ja for Menneskeliv  og i et tilfælde ogsaa har medført Nedbrænden af en hel Jernbanestationsbygning, er man ikke i Tvivl om, at Sigtede maa betegnes som en ordentlig samfundsfarlig Forbryder, ligeoverfor hvem en meget eftertrykkelig Straf er paakrevet» 

Pengene blir funnet

I november 1905, da Petter Jørgensen hadde sittet over 1 år i botsfengslet, tok han kontakt med fengselsledelsen. Han ba dem sende bud på politibetjent Rønning – han hadde en erkjennelse å komme med: Han fortalte til Rønning at han hadde vært alene om innbruddet på Jessheim stasjon. Han hadde ingen medskyldige. Alt var bare påfunn. Innbruddet slik det var tidligere beskrevet avvek ikke mye fra sannheten, bare at han altså var alene om dette.

Han fortalte videre at han etter innbruddet tok toget fra Kløfta på søndag morgen og gikk av på Bryn stasjon. Her måtte han først dra innom Vålerengen politistasjon for å melde seg pga den tidligere nevnte Follo-saken han var siktet i. Deretter dro han hjem til sin kone Magnhild. Hun fikk se de stjålne pengene og hjalp til med å gjemme de. Først ble pengene lagt i en sigareske. Etter å ha flyttet litt rundt på esken med pengene, så brakk han opp et bord i gulvet på hønsehuset, satt esken ned der og spikret deretter bordet fast igjen. Magnhild strødde deretter hønsegjødsel over gulvet så ingen kunne se at borde hadde vært tatt opp. Her lå pengene da Petter Jørgensen ble anholdt. Han opplyste også om at hans kone hadde anmodet ham om å begå innbrudd. 

Etter å ha hørt dette, reiste Rønning til kona Magnhild for å få en forklaring av henne: Hun fortalte ham at de hadde vært gift i 7 år og hadde 3 barn sammen som hun hadde forsørget alene etter at han ble pågrepet i juni 1904. Hun innrømmet at hun hadde sett sin mann komme hjem med pengene og at han hadde sagt at de stammet fra innbruddet på Jessheim stasjon. Lenge etter mannen var arrestert, skulle hun flytte til en annen leilighet. Da tok hun med seg esken med pengene. Hun vekslet alle mynter om til sedler. Deretter la hun alle pengesedlene utover bunnen i en skuff i en skomakerdisk, før hun la noen plankebiter over pengene og spikret de fast. Dermed lå pengene skjult i den doble bunnen i skuffen. På dette stedet hadde pengene ligget frem til denne dag. Hun hadde ikke turt å ta noe av pengene, pga hun var redd for sin mann og hvordan han ville reagere. Hun har aldri nevnt disse pengene til noen. Hun hevdet også at hun aldri hadde anmodet sin mann om å begå innbrudd, snarere tvert imot: hun hadde frarådet ham i å gjøre noe sånt. Ekteskapet var langt fra lykkelig og nå viste det seg at Magnhild ville skilles. 

Rønning mottok deretter pengene fra Magnhild: De viste seg at det utgjorde 655,- kr. Disse pengene ble til slutt betalt tilbake til jernbanestyrelsen, sammen med et beløp av 59,59 kr som Petter Jørgensen hadde hatt i sin besittelse. 

Det viste seg at Statsadvokaten ikke ville straffeforfølge Magnhild for medvirkning. Muligens var det hennes forklaring til politiet og at hun gav tilbake de stjålne pengene som var årsaken? 

Petter Jørgensen hadde uansett fått sin straff og pengene var kommet til rette. 
Snart skulle det reise seg en ny stasjonsbygning på Jessheim som kom til å bli et viktig signalbygg for Jessheim og Ullensaker. 

Du kan lese andre artikler her.

Utgaver av "Historiske Glimt" kan bestilles her.

Betjeningen på Jessheim stasjon 1911

Betjeningen på Jessheim stasjon noen år etter brannen. Den nye stasjonsbygningen i bakgrunnen. Fremst i midten sitter stasjonsmester Marius Sørensen. Han tok kommandoen over slukningarbeidet ved brannen. Sørensen var stasjonsmester på Jessheim stasjon i 42 år, fra 1876 til 1918.